Juridisk metode

Steg 1: Hva er det juridiske spørsmålet?

Alt starter med å klargjøre hva den juridiske uenigheten faktisk handler om. Dette kalles å formulere en problemstilling. I stedet for et vagt «de krangler om et bilkjøp», må man spørre presist: «Hadde bilen en mangel etter kjøpsloven, og kan kjøpet heves?» En klar problemstilling er nøkkelen til å finne et klart svar.

Steg 2: Hva er sakens faktum?

Før man kan anvende jussen, må man ha full kontroll på historien. Hva har faktisk skjedd? Dette trinnet handler om å kartlegge alle relevante hendelser og momenter – det faktiske grunnlaget. En jurist samler inn og sorterer bevis som eposter, kontrakter, vitneforklaringer og bilder for å bygge et troverdig narrativ, en fortelling som presenterer klientens side av saken på en overbevisende måte.

Steg 3: Hvilken rettsregel gjelder?

Når problemet og sakens fakta er klare, er neste oppgave å finne frem til den rettsregelen som løser spørsmålet. Denne prosessen kalles å finne det rettslige grunnlaget, og den starter med å identifisere og tolke en rekke relevante rettskilder:

• Lovtekst: Alltid utgangspunktet
• Forarbeider: Dokumenter som gir hint om hva lovgiverne opprinnelig mente med loven
• Forskrifter: Detaljerte regler med hjemmel i lovtekst
• Rettspraksis: Hvordan domstolene, spesielt Høyesterett, har tolket loven tidligere
• Forvaltningspraksis: Fast forvaltningspraksis kan påvirke hvordan lover skal tolkes
• Andre kilder: Juridisk faglitteratur, og noen ganger hva som er en rimelig og rettferdig løsning «reelle hensyn»)

Å tolke disse kildene er en prosess som ofte deles i tre; relevans, slutning og vekt.

Først vurderer juristen om en kilde er relevant. Relevans er et ja/nei-spørsmål om hvilke kilder som er tillatt å bruke. Deretter trekkes en slutning fra hver kilde som er tillatt; man tolker kilden for å se hva den sier om det aktuelle spørsmålet. Det finnes en rekke tolkningsprinsipper for å forstå og fastsette meningen i rettskilder. Hovedfokus er på ordlyden (det objektive tolkningsprinsipp), men formål og andre hensyn spiller også inn her. Til slutt må kildenes vekt harmoniseres hvis de trekker i ulike retninger. En høyesterettsdom veier tyngre enn en uttalelse i juridisk teori, men ofte må flere kilder veies mot hverandre. Denne endelige harmoniseringen, styrt av rettskildeprinsippene, kalles gjerne avveiningsmodellen.

Det hører til her at ovennevnte er en sterkt forenklet fremstilling. Juridisk metode er dessuten et fagfelt med mange meningsberettigede med ulike oppfatninger. De siste tiårene har dessuten EUs lovgivingstradisjoner fått stadig større innflytelse i norsk rett. Norges EØS-tilknytning påvirker lovtolkningsprosessen fordi EØS-rettens rettskilder skal tolkes i tråd med EU- og EØS-rettslige tolkningsprinsipper.

Steg 4: Bruke regelen på saken (subsumsjon)

Dette er selve kjernen i metoden, og kalles subsumsjon. Her kobles juss og faktum sammen: Man tar det rettslige grunnlaget (den ferdig tolkede rettsregelen) og anvender det på det faktiske grunnlaget (sakens relevante fakta). Man plasserer altså sakens fakta under den juridiske regelen for å se om de passer.

Eksempel: Kjøpsloven (rettslig grunnlag) sier at en bil har en mangel hvis den er i «vesentlig dårligere stand» enn forventet. Det faktiske grunnlaget er at girkassen på en 15 år gammel bil er ødelagt. Subsumsjonen blir da vurderingen: Er dette faktumet å anse som en «vesentlig dårligere stand», slik rettsregelen stiller som vilkår?

Steg 5: Hva blir svaret?

Til slutt lander man på en konklusjon som er det velbegrunnede svaret på problemstillingen man startet med. For eksempel: «Ja, bilen hadde en mangel, og kjøpet kan heves.»